Inlegg 1.
og nesten sjokerende en dag. Idag tenkte jeg på hvor sosialt isolerte vi mennesker i norge er. Vi prater ikke, det er
uvanlig å spørre noen på bussen hvor di skal. Det er nesten ubehagelig når noen gjører det. Vi er samlet inn i våre små
virkelighets bobler. Menneskene vi har sosialt samkvem blir pekt ut av våre interesser og plassering her i verden.
Slekt, hobby'er, politiske synspunketer, kulturelle smak.
Hvorfor kan man ikke stifte sosialt bekjentskap på grunnlag av at dere sitter på samme buss ilag?
Hvrfor kan ikke vi mennesker gå aktivt inn for å gjøre verden vi lever i mer som di hundrevis av romantiske komediene
eller drama komediene vi alle liker så godt. Der tilfeldige bekjenskap laget på impuls og tilfeldighet blir en stiftelse
som enten leder til et fantastisk vennskap, et fantastisk eventyr, en fantastisk romanse.
Fantastiestikk.
Jeg vil spørre folk hvor di skal hen, hvor di har vært og hvordan di har hatt det der.
Jeg innser at mine nåværende tanker bare kommer fra det faktum at jeg reiser alene. Jeg er påtur alene for å besøke to av di
menneskene jeg er mest glad i her i verden. Jeg er på en ensom vandrings reise til trondheim, for å besøke paula og mia.
Jeg hadde en veldigt bra og fantastisk tanke istad, men jeg var for treg og for digresjonell så den svant henn.
Akkurat nå sitter jeg på en ferge, alle stolene i rommet er enten hav blå, eller hav grønn. Jeg får intrykket av
at di har etterlignet en reise på havet. Eller jeg får ikke intrykket av det, jeg fantaserer om det. Jeg sitter her å mimrer
om solfylte sommerdager da man kan ta ut båten, jeg tenker over hvor fantastisk vakker fargen til det grunne vannet er.
Den grønnfargen må være den vakreste og mest sødmefylte grønnfargen i hele verden. Som flytende grønn krystall. Man kan ikke
tenke på negative ting som samfunnet, hungersnød, hiv og krig når man har det synet for seg. Det er som en psykoterapautisk
behandling som opptas direkte gjennom synet av havet, lydene fra havet og lukten fra havet. Terapautisk indeed.
Sjelefred.
Er den tilstanden jeg har nå. Jeg skriver. Endelig har jeg fått litt av gnisten tilbake. Jeg har vært glad nå i det siste.
Men livsgnisten, flammen, følelsen av å tenke og føle, følelsen av eksistens har endelig blitt vekket til live igjen.
Jeg føler meg så normal, eller ikke normalnormal. Men jeg føler meg, meg. Jeg føler meg overlegen og forbedret.
Jeg ser litt ned på menneskene rundt meg, her sitter jeg på min lille skriblererende pidestall og leker at jeg er smartere
og mer menneske en di andre rundt meg.
Eller ikke bedre, det føles som om at jeg er hovedpersonen igjen. Jeg er helten, martyren og skurken i livet mitt igjen.
Jeg er ikke lenger "the sidekick of my own life".
Og derfor skuer jeg ned på verden, utover verden. Det er den sunne måten å se ned på mennesker føler jeg.
Men jeg oppdager også at jeg liker alle menneskene rundt meg. Di facinerer meg. Jeg vil forstå dem.
Jeg må få mer kunnskap om mennesker. Hvordan har vi blitt så isolerte? Var det altid slik?
Jeg vil bryte ut av det sosiale samkvems spilleregler. Og ikke bare møte mennesker jeg var ment for å møte.
Ment for å kjenne. Ment for å forstå. Jeg snakker ikke om skjebnen. Jeg snakker om at vi velger bare di tilknyttninger
til andre mennesker som er ungåelig. Som foreksmpel, kollegar, slekt, klassekamerater. Jeg har ingen i mitt liv som ikke
på noen måte faller inn i disse kategoriene.
Jeg vil ha en venn, han fyrn jeg møtte på bussen, hun jenta jeg snublet over på toget. Som jeg ble kjent med.
Jeg vil skrive min historie, leve mitt liv på den måten at jeg lett slutter å lyve.
Jeg vil leve mitt liv på en måte som fyller meg med energi hver dag. Hvem skal jeg prate med i dag, og hvilke svar vil jeg
finne.
Svar om mennesker, svar om meg selv, svar om situasjoner, svar om verden.
Jeg vil ha svar som jeg ikke vet spørsmålet til fordi det er så uliderlig mye mer tilfredstillende når du finner spørsmålet.
Til et vakkert svar, et meningsfylt svar.
Alt hanlder om handling, om svar og di rette spørsmålene.
Om mennesker og tanker, om følelser og tomhet.
OM havet og verdensrommet, om meg og deg.
Innlegg 2.
jeg er ignorant og naiv, men jeg vet det. et hjelper på. Redder meg fra fallgraven og holder meg utenfor dumhetens ruiner.
En ubenådet skjebne ville det være for meg og miste bevisthet på mine mangler og feil. Mitt korte liv har samlet opp en
god del erfaring, jeg har livserfaringer. Men jeg har ikke livserfaring. Jeg har eksistert i 18år. Og på den tiden har
jeg opplevd og gjort mangt. Myemye mer en di fleste på min alder i dette landet. Men jeg har likevel bare levd så lenge.
Jeg misunner en eldre ektemann som sitter bak meg. Han må være rundt 60år. Jeg vet ingenting om han. Men han er gammel.
Jeg vet ikke om han har opplevd mye, utrettet mye, gjort mye. Men jeg vet at han har sett mye, hørt mye, følt mye.
Og selv om han ikke har opfattet og forstått alt han har sett, hørt og følt. Så har han muligheten til å være en verden
visere en meg hvis han tilnærmer seg forståelse for det.
Men hvis han ikke gjøre det, så har han likevel mer livserfaring enn meg.
For opplevelser forandrer enn. Bare tanken på hvor mye mer han har sett enn meg er skremmende. Alle di lydene han har hørt
og størst av alt, alt han har følt. Antagligvis mer sorg, glede, bekymring og hat enn meg. Og jeg er en følelsesperson.
Og jeg har mye hat i meg.
Denne mannen har levd. Det er ingen tvil om det. Og jeg misunner han det. Jeg vil leve evig, ikke for å oppnå noe men for
meg selv. For å se hva jeg blir, for å kjenne på meg at jeg har sett så mye, og følt så mye. Og alle lydene som hodet mitt
gjenkjenner, alle syn jeg har beskuet som er lagret i hukommelsen.
Vi har fire ting her i verden som forandrer og påvirker oss mest her i den vestlige verden.
Kjærlighet.
Utdanning.
Rusmidler.
og
Død.
Alle hvis man ser bort fra død, er ting som kan gi oss den største glede og den største sorg. Der den sterkeste er
kjærlighet. Kjærlighet er det sterkeste man har her i verden. Det sykeste halicinogen, det sterkeste opiat og den farligste
gift. Forelskelse kan snu hele verden på hodet, kan få deg til å føle at et menneske er det eneste som teller i hele verden.
Jeg saver å ha en person som føler slik for meg, det er et savn jeg aldri vil miste. Det kan få deg til å føle deg døende
og sterkest i verden. Et halicinogen på alle mulige måter. KJærlighet er også et opiat, det kan lindre den største smerte
kjærlighet kan fjerne all smerte og uro fra deg og gjøre alt, absolutt alt godt igjen. Men det er også den sterkeste gift.
Som kan drepe deg med sin grusomme nedtur. Å gå i detox på kjærlighet er en bedritten ting.
Uansett hvilken vinkel du ser på det så er kjærlighet det beste og farligste rusmidlet i hele verden. Roten til alt godt
og alt vondt.
Utdanning pågrunn av menneskene du møter og kunnskapen du tilnærmer deg. Det forandrer deg som en selvfølge. Du kategoriserer
deg og plaserer deg skjølv i en liten mental bås. "jeg er lege" "jeg er bil mekaniker".
Det handler om selv identifisering og det er en morbid ting spør du meg. Det er derfor mitt eneste identifiserings objekt
er mine tanker. Jeg tenker defor er jeg. I motsetining til jeg føler derfor er jeg.
Jeg tenker derfor er jeg.
Rusmidler fordi det ødelegger deg, og det påvirker deg uansett. Alle kommer borti det, direkte eller indirekte.
Hovedproblemet her er folks mangel på kunnskap, og årtidenes forvrening av sannheten om rusmidler.
Død kan være en lettelse. Men ingen glede, og det er den eneste tingen på listen som ingen kan lure seg unna.
Alle må lære seg å takle døden, selv så føler jeg at jeg har gjort det. Jeg har stoppet å bry meg om den.
Jeg ignorerer den, kanskje i frykt for å trekke til meg dens oppmerksomhet. Kanskje fordi jeg er sterk.
Kanskje fordi jeg er ansvarsløs, naiv og dum.
Hvem vet? det eneste jeg vet er at dødens psykiske kuling ikke afekserer meg. Jeg enser den ikke.
Jeg er likegyldig til den.
Komme det som komme vil, døden er dog kun en ting.
En ting av sorg, av savn og skjødesløs meningsløshet.
Men når det kommer til stykket så er det dog så.
Å si farvel er no vi alle må.
Vi alle må over terskelen gå, og vandre gjennom dødens kroker.
Men tyngst er det å miste di nære, familie, venner og kjøre.
Er det en venn eller familie kjær, døden har kun et begjær.
Og ta det du elsker, å ta det du hater. Ta alt du vil jeg håper det smaker.
For jeg frykter ei din vepse brodd, for stikker du meg da dogner du bort.
En ting av sorg, av savn og skjødesløs meningsløshet.
Men når det kommer til stykket så er det dog så.
Å si farvel er no vi alle må.
Vi alle må over terskelen gå, og vandre gjennom dødens kroker.
Men tyngst er det å miste di nære, familie, venner og kjøre.
Er det en venn eller familie kjær, døden har kun et begjær.
Og ta det du elsker, å ta det du hater. Ta alt du vil jeg håper det smaker.
For jeg frykter ei din vepse brodd, for stikker du meg da dogner du bort.
Innlegg 3.
Det å være på reisefot er forfriskende. Men jeg har mistet min søvnløse gnist for øyeblikket og er tilbake til min
halveis katatoniske tilstand. Det gjør ikke noe fordi jeg er sikker på at gnisten den kommer tilbake. Før eller siden
må den jo det. Jeg er ikke den eneste som reiser alene. Og jeg føler at andre personer rundt meg er like distanserte som meg.
Det er nesten som om jeg kan ånde inn deres anonymitet. Fordi, jeg vet ikke, imotsetning til meg så strekker di ikke ut til
folk. Di holder for seg selv og ernærer den voksende anonymiteten som har satt rot i dagens samfunn.
Hvorfor er det så vansklig å møte folk å gå folk i møte.
Når mistet vi denne evnen å se på alle som potensielle venner. Når slo anonymiteten inn?
Når du er et barn så sier du hei til alle, du vinker til alle, di smiler til alle.
Et barn forstår ikke den anonymiteten som resten av den moderne verden prøver å pådra seg.
Men det er jo en forsvarsmekaniske, hvis ingen vet at du finnes så kan ingen skade deg. Hva er det folk egentlig frykter?
Du kjenner dumme folk fra fæle folk. Og hva skal de gjøre? Du er 18år og ute å reiser, hvilken skade kan det ta å si
"hvor skal du?"
Til noen av di andre passasjerene. Det er litt flaut at vi ikke engang tørr å spørre jevnaldrede om dette.
Hvor kommer denne skjulte irrasjonelle frykten fra? Hvor kommer dette sosiale ubehaget fra?
Når kom det?
For noen år tilbake var det mye fokus i media om mobbing. Og fokuset lo på hvor fælt det var å føle seg usynlig. Folk som
ble utestengt. Men overalt rundt i denne kafeterian som jeg sitter i nå. Så prøver alle så hardt di kan på å være anonyme.
De fryser resten av verden ut, det virker som om de ikke enser oss andre. vi er ikke en del av deres verden, vi er bare
skygger, tilfeldige forbipasserende, med en verden av kunnskap, minner, følelser, tanker, ideer og meninger som di går
glipp av.
Hvorfor er det ikke sånn at alle mennesker kan hilse på hverandre, fortelle om hverandre. Vi har mye å lære å mye å gi.
Nye synsvinkler, nye forståelser bedre innsikt i verden og våre egne liv. Hvorfor lar vi dette gå oss forbi?
Er virkeligheten så fæl at vi må leve i bobler?
eller spørsmålet er heller.
Hvor lenge kan vi leve i disse bobler?
Hvorfor kan vi leve i disse bobler?
Hvorfor lever vi i disse bobler?
Hva skjer når jeg sprekker din boble?
Dine øyne ser meg, dine nese lukter meg, dine ører hører meg.
Men ditt hjerte enser meg ikke.
Jeg er ikke her, jeg er tom luft.
En stor vandrende fusjon av muskler og sener, bein og organer.
Jeg er et tilfeldig eksemplar av den samme rasen.
Som bare er, jeg eksisterer, men jeg finnes ikke... Egentlig.
Plopp!
Innlegg 4
Jeg har nå blitt litt kjent med det eldre paret fra bussen som skulle til trondheim. Di er veldigt hyggelige og jeg dulter nå
etter di her og dær. Mannen er tydeligvis musikker, jeg antar han er pansjonert og bruker fritiden sin på det. Men jeg
har en følelse av at han er flink. Di er vertfall veldigt hyggelige Jeg liker gamle mennesker de mangler alt det jeg
hater med min egen generasjon. Som egoisme, egosentrisme, selvoptatt het. Og jo mer og mer jeg tenker på det jo mer hater
jeg min egen generasjon, vi er så jævli fokusert på hvor jævli bra'e vi er og hvor jævli mye bedre vi er enn andre.
Vi er så kule og idiotiske, naive og falske. Det eneste jeg liker med min generasjon er de få som klarer å se et glipp
av den verden jeg ser. Jeg vet om personer som har pratet nøyaktig om det jeg prater om nå. Men det har vært en del tomme
ord. Jeg kjenner noen som jeg føler ser ganske godt, men personen er veldig svak. Altfor svak så jeg tror personen snart
må lukke øynene sine før personen knekker. Det går ikke ann å surre sin svakhet in i sin selvstothet over hvor klart du ser
verden.
Jeg må slutte å skrive nå jeg finner bare feil hos folk. Jeg ser feil overalt. I alt, og alle.
Folk er nesten innhabile til å si noe helt riktigt. Ikke jeg heller, men jeg trenger ikke. Kjenner ingen som ser feil like
lett som meg. Det er skummelt. Jeg kan knekke mennesker.
Cathrine føler feilene.
Jeg ser dem, kan beskrive dem, kan påpeike dem, kan manipulere dem, kan forstørre dem.
Men jeg kan ikke fjerne dem, ikke mine egne engang...
Innlegg 5.
Jeg hater tog...
Det å være på reisefot er forfriskende. Men jeg har mistet min søvnløse gnist for øyeblikket og er tilbake til min
halveis katatoniske tilstand. Det gjør ikke noe fordi jeg er sikker på at gnisten den kommer tilbake. Før eller siden
må den jo det. Jeg er ikke den eneste som reiser alene. Og jeg føler at andre personer rundt meg er like distanserte som meg.
Det er nesten som om jeg kan ånde inn deres anonymitet. Fordi, jeg vet ikke, imotsetning til meg så strekker di ikke ut til
folk. Di holder for seg selv og ernærer den voksende anonymiteten som har satt rot i dagens samfunn.
Hvorfor er det så vansklig å møte folk å gå folk i møte.
Når mistet vi denne evnen å se på alle som potensielle venner. Når slo anonymiteten inn?
Når du er et barn så sier du hei til alle, du vinker til alle, di smiler til alle.
Et barn forstår ikke den anonymiteten som resten av den moderne verden prøver å pådra seg.
Men det er jo en forsvarsmekaniske, hvis ingen vet at du finnes så kan ingen skade deg. Hva er det folk egentlig frykter?
Du kjenner dumme folk fra fæle folk. Og hva skal de gjøre? Du er 18år og ute å reiser, hvilken skade kan det ta å si
"hvor skal du?"
Til noen av di andre passasjerene. Det er litt flaut at vi ikke engang tørr å spørre jevnaldrede om dette.
Hvor kommer denne skjulte irrasjonelle frykten fra? Hvor kommer dette sosiale ubehaget fra?
Når kom det?
For noen år tilbake var det mye fokus i media om mobbing. Og fokuset lo på hvor fælt det var å føle seg usynlig. Folk som
ble utestengt. Men overalt rundt i denne kafeterian som jeg sitter i nå. Så prøver alle så hardt di kan på å være anonyme.
De fryser resten av verden ut, det virker som om de ikke enser oss andre. vi er ikke en del av deres verden, vi er bare
skygger, tilfeldige forbipasserende, med en verden av kunnskap, minner, følelser, tanker, ideer og meninger som di går
glipp av.
Hvorfor er det ikke sånn at alle mennesker kan hilse på hverandre, fortelle om hverandre. Vi har mye å lære å mye å gi.
Nye synsvinkler, nye forståelser bedre innsikt i verden og våre egne liv. Hvorfor lar vi dette gå oss forbi?
Er virkeligheten så fæl at vi må leve i bobler?
eller spørsmålet er heller.
Hvor lenge kan vi leve i disse bobler?
Hvorfor kan vi leve i disse bobler?
Hvorfor lever vi i disse bobler?
Hva skjer når jeg sprekker din boble?
Dine øyne ser meg, dine nese lukter meg, dine ører hører meg.
Men ditt hjerte enser meg ikke.
Jeg er ikke her, jeg er tom luft.
En stor vandrende fusjon av muskler og sener, bein og organer.
Jeg er et tilfeldig eksemplar av den samme rasen.
Som bare er, jeg eksisterer, men jeg finnes ikke... Egentlig.
Plopp!
Innlegg 4
Jeg har nå blitt litt kjent med det eldre paret fra bussen som skulle til trondheim. Di er veldigt hyggelige og jeg dulter nå
etter di her og dær. Mannen er tydeligvis musikker, jeg antar han er pansjonert og bruker fritiden sin på det. Men jeg
har en følelse av at han er flink. Di er vertfall veldigt hyggelige Jeg liker gamle mennesker de mangler alt det jeg
hater med min egen generasjon. Som egoisme, egosentrisme, selvoptatt het. Og jo mer og mer jeg tenker på det jo mer hater
jeg min egen generasjon, vi er så jævli fokusert på hvor jævli bra'e vi er og hvor jævli mye bedre vi er enn andre.
Vi er så kule og idiotiske, naive og falske. Det eneste jeg liker med min generasjon er de få som klarer å se et glipp
av den verden jeg ser. Jeg vet om personer som har pratet nøyaktig om det jeg prater om nå. Men det har vært en del tomme
ord. Jeg kjenner noen som jeg føler ser ganske godt, men personen er veldig svak. Altfor svak så jeg tror personen snart
må lukke øynene sine før personen knekker. Det går ikke ann å surre sin svakhet in i sin selvstothet over hvor klart du ser
verden.
Jeg må slutte å skrive nå jeg finner bare feil hos folk. Jeg ser feil overalt. I alt, og alle.
Folk er nesten innhabile til å si noe helt riktigt. Ikke jeg heller, men jeg trenger ikke. Kjenner ingen som ser feil like
lett som meg. Det er skummelt. Jeg kan knekke mennesker.
Cathrine føler feilene.
Jeg ser dem, kan beskrive dem, kan påpeike dem, kan manipulere dem, kan forstørre dem.
Men jeg kan ikke fjerne dem, ikke mine egne engang...
Innlegg 5.
Jeg hater tog...
